Om å overleve til man skjønner å leve.

Jeg har levd et langt liv, frem til jeg var noen og 30 var det meste en katastrofe. Jeg vokste opp med katastrofer og lagde selv min egne etterhvert som jeg ble eldre. Det har kostet mye, det har formet meg og det har lært meg masse. Selvom jeg selvfølgelig GJERNE skulle ha tenkt at mye kunne vært annereldes, så vil jeg aldri sette meg ned og angre på ting som har skjedd - uansett hvem som har forårsaket dem. Da angrer jeg heller på ting jeg ikke har fått gjort. Såsom den gangen jeg var i London og lot være å ri i Central Park...

Alt som har skjedd meg opp gjennom tidene har formet meg til den jeg er i dag. Og på det viset har det vært verdt det. Det høres sikkert veldig enkelt ut å konkludere på denne måten, og veien dit har selfølgelig vært et godt stykke. Jeg vil ikke si det gikk over natta nei. Jeg var utrolig heldig i sin tid og kom til en psykolog, Christian, som ga meg tid og tok meg for den jeg var og loset meg sakte men sikkert ut av alle "tingene" mine. Han er tilgjengelig for meg enda om jeg trenger han. Han svarer i løpet av et døgn uansett når jeg sender melding.  En gang spurte han meg om hvorfor jeg ikke var bitter, og da svarte jeg som sant er "med tanke på hvor bra det har blitt, så kan jeg ikke sette meg ned og ødelegge det ved å være bitter." Tror det er viktig! Hvertfall for meg. Jeg skal ikke presse noe på noen, men har lyst å dele noe av min måte å tenke på - kanskje det kan være til tips for bare en annen person, og da er jo det helt supert!

Jeg overlevde frem til jeg var 30, og det var ingen selvfølge, og så lærte jeg langsomt å leve. Først måtte jeg rive ned muren jeg hadde bygd rundt meg som beskyttelse. Beskyttelsen min som ble så kraftig at jeg heller ikke så på utsiden av muren min, og dermed heller ikke fikk noen nye innspill og muligheten til å se noe positivt. Jeg har ikke blitt en ny person, men har lært meg til å leve det på en annen måte - for meg, et bedre liv. Et som er verdt det ;o)

Det første jeg måtte lære meg var å tenke positivt. Det er nok av negative ting i hverdagen - bare å se seg rundt det, og orker du ikke det så bare åpne avisen.... Jeg måtte lære meg å finne én positiv ting om dagen... og fant jeg ikke noe, så fikk jeg late som om. Det var vanskelig - mye vanskeligere enn å løpe en mil. Jeg så ikke noe poeng med så veldig mye - livet var grått og med få topper, men desto flere bunner. Men sakte men sikkert så skjedde det noe - og i dag er jeg en positiv tenker. Det er ikke mange timene i året jeg ikke klarer å se noe som er bra. What ever liksom. Det har blitt en styrke for meg!!! Og de ytterst få gangene jeg ikke finner noen ting, så spør jeg en av mine nærmeste om litt hjelp til å peke på det jeg åpenbart ikke ser... Dette har hjulpet meg gjennom ektemannens kreftdiagnose (helt frisk nå), barns problemer i varierende grad, nære dødsfall, og hverdagen generelt. Anbefales å prøve, det høres kanskje veldig enkelt ut, men er utrolig virkningsfullt.

"Act as if.. så blir det sånn"